header.jpg
 
Hva er kyūdō?
 1. Innføring
 2. Former, stiler og skoler
 3. Organisasjoner
 4. Kyūdōklubber
 
Kyūdōtrening
 1. Treningsformer
 2. Form og teknikk
 3. Utstyr
 4. Kyūdōjō
 5. Graderinger
 6. Konkurranser
 
Kyūdōhistorie
 1. Opprinnelsen
 2. Heki ryū
 3. Skytevåpnenes æra
 4. Tidlig kyūdō
 5. Nåtiden
 6. «Zenbueskyting» eller kyūdō?
 
Mer å lese
 1. Kyūdōlitteratur
 2. Kyūdōlenker
 3. Japansk kultur i Norge
 4. www.budo.no


Kontakt:

Hva er kyūdō?

1. Innføring

Kyūdō 弓道 betyr direkte oversatt «bue-vei», ordet uttales omtrent som «k-joh-dåh»1). Tradisjonell japansk bueskyting (som opprinnelig ble kalt for kyūjutsu 弓術, «bue-teknikk») er en klassisk stridskunst og øvelsesvei som har sine historiske røtter både i krigersk skyting på slagmarken, seremoniell bueskyting ved hoffet, sjamanistisk magi i Shintō og idrettslige konkurranser som tōshiya 通し矢 (jmf. kapitlet om tidlig kyūdō). Dens studium forener mangfoldige aspekter:

  • Idrett: Kyūdō står i skjæringsspunktet mellom bueskyting og kampsport og tilbyr fysiske og mentale utfordringer fra begge disse verdener. Også erfarene būdōutøvere kan oppdage nye og annerledes utfordringer i en kjent ramme, med graderinger og konkurranser. Kyūdō legger dog også stor vekt på treningens egenverdi.

  • Utøvende kunst: Både en moden skyteteknikk («bueskytingens kunst» i ordets forstand) og de formelle oppvisningene som viderefører den seremonielle tradisjonen har en sterk estetisk utstråling.

  • Japansk kultur- og militærhistorie: Kyūdō (eller kyūjutsu) var og er en sentral disiplin innen budō eller bugei, altså de japanske krigernes stridskunst (jmf. www.budo.no/budo.html).

  • Håndverk: Som i all bueskyting er kunnskap om utstyret viktig - interesserte kan også bygge en del utstyr selv.

  • : Kyūdō er en livslang øvelsesvei og byr på utfordringer på hvert nivå. Ikke bare erfaring, kunnskap og forståelse øker med treningstiden over mange tiår, men også de synlige prestasjonene. I Japan er kyūdō er en typisk skole- og universitetsidrett - samtidig er det vanlig at kyūdōka fortsatt er aktive i høy alder, både som lærere og vellykkete konkurranseutøvere.

De mest iøynefallende forskjellene mellom japansk og "vestlig" bueskyting er den over to meter lange, asymmetriske buen uten stabilisatorer eller sikte, de tradisjonelle draktene og de langsomme bevegelsesformene (taihai) med sin egen estetikk: Ved offisielle anledninger (gradering, konkurranse, oppvisning) er også måten hele gruppen beveger seg inn og ut av treningshallen (dōjō) nøyaktig koreografert.

Tross dette eksotiske og formelle preget er kyūdō reell og krevende bueskyting: Oppgaven består i å treffe en målskive på 36 cm diameter på 28 meters avstand. Det legges dog like stor vekt på at treffene må være et resultat av korrekt gjennomført skyteteknikk i god form.

Demonstrasjoner i ridende bueskyting eller historisk stridsbueskyting, der skuddene løsnes med få sekunders mellomrom er sjeldne, også i Japan.




1) Vokalene ō og ū merkes her med en makron for å vise at de er lange. Hvordan Japansk kan gjengies med det latinske alfabetet forklares utførlig i http://en.wikipedia.org/wiki/Romanization_of_Japanese.