header.jpg
 
Hva er kyūdō?
 1. Innføring
 2. Former, stiler og skoler
 3. Organisasjoner
 4. Kyūdōklubber
 
Kyūdōtrening
 1. Treningsformer
 2. Form og teknikk
 3. Utstyr
 4. Kyūdōjō
 5. Graderinger
 6. Konkurranser
 
Kyūdōhistorie
 1. Opprinnelsen
 2. Heki ryū
 3. Skytevåpnenes æra
 4. Tidlig kyūdō
 5. Nåtiden
 6. «Zenbueskyting» eller kyūdō?
 
Mer å lese
 1. Kyūdōlitteratur
 2. Kyūdōlenker
 3. Japansk kultur i Norge
 4. www.budo.no


Kontakt:

Wer nicht von dreitausend Jahren
Sich weiß Rechenschaft zu geben,
Bleib’ im Dunkeln unerfahren,
Mag von Tag zu Tage leben.

Den som ikke for tretusen år
vet å gjøre seg regnskap,
måtte bli i mørket, uvitende,
måtte leve fra dag til dag.

(Johann Wolfgang v. Goethe, West-östlicher Divan)

Kyūdōhistorie

1. Opprinnelsen: Jakt, krig og seremonier

Også i Japan brukte man symmetriske buer av forskjellig lengde. Men når det er snakk om japansk bueskyting, kyūdō eller kyūjutsu, så mener man spesifikt den asymmetriske japanske langbuen (japansk 弓 yumi eller i sino-japansk uttalelse kyū). Denne spesielle bueformen finnes bare i Japan og er påvist fra det 3. århundret: En bronseklokke (dotaku) fra Yayoikulturen viser en jaktscene der skytteren holder buen ved grensen til den nederste tredjedelen. Også kinesiske dokumenter fra denne tiden nevner den japanske buens asymmetriske form.

Den første skolen for kyūjutsu (jutsu = kunst, teknikk) tilskrives kronprins Shōtoku (Shōtoku Taishi, 574 - 622) i likhet med andre kulturelle og politiske prestasjoner (første grunnlov, historieskrivning, diplomatiske kontakter med Kina, introduksjon av buddhismen og kinesisk tidsregning). Denne Taishi-ryū er dog snarere en senere oppfinnelse som skulle gi kyūjutsu en berømt stamfar. (Ryūha, altså systematisert formidling av kunnskap i en formalisert skoletradisjon, er et forholdvis sent fenomen: De eldste dokumenterte skolene stammer fra midten til slutten av 1400-tallet, mens de fleste først ble opprettet i Tokugawaperioden.)

dotaku
seremoni

Det er dog godt dokumentert at regelmessig utøvelse av bueskyting, både til hest og til fots, var etablert ved det japanske keiserhoffet allerede på 600-tallet. Her ble elementer fra konfucianistisk preget kinesisk hoffseremoniell forbundet med magisk-religiøse praktiker fra shintō. Konkurranseaspektet ble heller ikke opfattet som en motsetning til den høytidelige rammen: Allerede under Naraepoken ble ved slike anledninger priser delt ut etter et nøyaktig reglement og man konkurrerte også mot utenlandske delegasjoner.

.

Ogasawara-ryū dateres tilbake til OGASAWARA Nagakyo (1162-1242) og underviste bueskyting, ridning og etikette. I det 13. århundret var OGASAWARA Sadamune ansvarlig for bueskyting ved DaiGo Tennos hoff, både i seremonielle, idrettslige og krigerske former. Sadamune verdsatte spesielt inuomono, en konkurranse til hest, der man skyter med butte piler på hunder.

Etter at den opprinnelige linjen (som nok var mer en familietradisjon enn en egentlig ryū) hadde gått tapt og Ogasawarafamilien blitt splittet opp i flere grener, befalte shōgun Tokugawa Yoshimune (1684-1751) en av vasallene sine å gjenopprette tradisjonen. OGASAWARA Heibei Tsuneharu (1666-1747) studerte gamle kyūjutsuskrifter særlig om bueskyting til hest (kisha) og seremoniell bruk av buen og ble dermed grunnleggeren til dagens Ogasawara Ryū. Kisha utøves der i dag som yabusame ved siden av stående former.

yabusame
kyu ba no michi

Under Genpeikrigene på 1100-tallet var buen et så sentralt våpen at krigernes levemåte ble betegnet som kyū ba no michi, "buens og hestens vei".

Senere kom begrepet budō (med sterkere ideologiske undertoner) i bruk og i dag kalles samuraienes ideologi som oftest for bushidō. For en nærmere diskusjon av disse nokså flertydige begrepene se også www.budo.no)