header.jpg
 
Hva er kyūdō?
 1. Innføring
 2. Former, stiler og skoler
 3. Organisasjoner
 4. Kyūdōklubber
 
Kyūdōtrening
 1. Treningsformer
 2. Form og teknikk
 3. Utstyr
 4. Kyūdōjō
 5. Graderinger
 6. Konkurranser
 
Kyūdōhistorie
 1. Opprinnelsen
 2. Heki ryū
 3. Skytevåpnenes æra
 4. Tidlig kyūdō
 5. Nåtiden
 6. «Zenbueskyting» eller kyūdō?
 
Mer å lese
 1. Kyūdōlitteratur
 2. Kyūdōlenker
 3. Japansk kultur i Norge
 4. www.budo.no


Kontakt:

Kyūdōhistorie

4. Tidlig kyūdō

Etter skytevåpnenes gjennombrudd på slutten av 1500-tallet ble buen fortsatt brukt til jakt, konkurranser og seremonier ved hoffet, og mistet heller ikke fullstendig sin militære betyding. Samuraienes utdannelse omfattet (i hvert fall som ideal) også under Tokugawaperioden alle tradisjonelle stridskunster. På denne måten forble den skytetekniske og psykologiske kunnskapen som hadde blitt vunnet over århundrer i slagmarkens kyūjutsu fortsatt relevant og levende. Med dette som fundament ble kyūjutsu som første stridskunst til en øvelsesvei for samuraiene. I 1652 grunnla MORIKAWA Kōsan en ny skole som blandet skyteteknikken fra Heki Ryū med seremonielle former fra Ogasawara Ryū og en sterk innflytelse fra Shintō. Han kalte den for Yamato Ryū (大和流) og brukte begrepet kyūdō istedenfor kyūjutsu.

Også idrettslige konkurranser ble meget populære under Tokugawatiden. Den mest berømte er vel tōshiya (通し矢, "pil som passerer gjennom") på området til Rengeō-in (蓮華王院本堂) i Kyoto, en buddistisk tempel som tilhører Tendai-sekten. Utfordringen lå i de nokså spesielle omstendighetene: Utøveren satt på den 118 meter lange vestlige verandaen til Sanjūsangendō (三十三間堂, «de 33 nisjers halle») og skjøt mot målet ved den andre enden av bygningen. Ōyakazu (大矢数, «veldig mange piler»), den meste krevende disiplinen som godt kan sammenlignes med dagens toppidrett, gikk ut på å skyte flest mulig piler innen et helt døgn.

trening for <I>tōshiya</I>
trening for tōshiya
sanjusangendo
Sanjūsangendō, vestveranda

For å kunne skyte kontinuerlig i 24 timer under det bare 5 meter høye taket brukte man tilpasset utstyr (kortere buer, lette piler, skytehanske med avstivet tommel) og en spesiell skyteteknikk som tillater det å skyte i en flat bane og med minst mulig anstrengelse. Det var først og fremst Hekigrenene Chikurin Ha og Sekka Ha som utviklet denne teknikken. I 1686 satt den bare 22 år gamle Wasa Daihachiro den uovertrufne rekorden med 8133 treff av 13053 skudd.

Ōyakazu ble gjennomført for siste gang i 1861. Etter Mejirestaurasjonen (1868) ble samuraienes klasseprivilegier avskaffet. Også utøvelsen av stridskunstene ble midlertidig forbudt, men enda tyngre veide vel at de gikk a mote - vestlig kultur, teknikk og vitenskap utøvde en stor fasinasjon og fortrengte den tradisjonelle levemåten. På få tiår tok Japan spranget fra et feudalistisk agrarsammfunn til en moderne stormakt. Under disse omveltningene forsvant en stor del av de gamle buetradisjonene.

Ved slutten av det 19. århundret blandet HONDA Toshizane (1836-1917) skyteteknikken fra Heki Ryū Chikurin Ha og seremonielle aspekter fra Ogasawara Ryū og grunnla sin egen hybrid stil som etter hans død ble kjent som Honda Ryū. Denne stilen ble etterhvert populær og det sies at den har reddet kyūdō fra utryddelsen. Den er også grunnlaget for den moderne shōmen-stilen som ble utviklet etter den andre verdenskrig og som de fleste utøverne i Japan skyter i dag. Bare noen få av de klassiske skolene med sin gamle skyteteknikk er bevarte.

tidlig kyudo
Tidlig kyūdō

I tidenes løp ble kyūjutsu / kyūdō interpretert på bakgrunn av forskjellige verdensanskuelser (shintō, buddhisme, neokonfucianisme). Den utbredte forestillingen om at kyūdō er spesielt preget av zenbuddhismen er derimot basert på en misforståelse (se også "Zenbueskyting eller kyūdō?").