header.jpg
 
Hva er kyūdō?
 1. Innføring
 2. Former, stiler og skoler
 3. Organisasjoner
 4. Kyūdōklubber
 
Kyūdōtrening
 1. Treningsformer
 2. Form og teknikk
 3. Utstyr
 4. Kyūdōjō
 5. Graderinger
 6. Konkurranser
 
Kyūdōhistorie
 1. Opprinnelsen
 2. Heki ryū
 3. Skytevåpnenes æra
 4. Tidlig kyūdō
 5. Nåtiden
 6. «Zenbueskyting» eller kyūdō?
 
Mer å lese
 1. Kyūdōlitteratur
 2. Kyūdōlenker
 3. Japansk kultur i Norge
 4. www.budo.no


Kontakt:

Kyūdōhistorie

6. Zenbueskyting eller kyūdō?

Det har blitt et stereotyp at japanske kampkunster generelt er dypt påvirket av zenbuddhismen. Spesielt kyūdō regnes ofte for å være mer en rituell-religiøs praksis ("stående meditasjon") enn en stridskunst og av og til kan man få inntrykket at den er så å si identisk med zen. Ikke sjeldent finner man påstander om at zenmunker tradisjonelt drev med bueskyting som meditasjonsøvelse.

Hele konseptet «zenbueskyting» er dog hverken tradisjonelt eller opprinnelig japansk. Det oppsto da Eugen Herrigel (1884-1955), en tysk filosofiprofessor som lærte kyūdō i Sendai fra 1926 til 1929, i sin kjente bok «Zen in der Kunst des Bogenschiessens» fra 1948 («Zen i bueskytingens kunst»), feilinterpreterte sin lærer AWA Kenzo (1880-1939).


Awa Kenzo
AWA Kenzo (1880-1939)
Eugen Herrigel
Eugen Herrigel (1884-1955)

Misforståelsen har flere årsaker:

Herrigel var svært interessert i zenbuddhisme som en parallell til kristen mystisisme (Meister Eckhart), og han ønsket å forstå kyūdō som en vei til zen. Direkte kontakt med zenbuddhistisk meditasjonspraksis fikk han derimot ikke, selv om han haddde lest mye av datidens akademiske litteratur om buddhismen (som dog ikke var spesielt omfattende eller pålitelig).

Kommunikasjonen mellom Herrigel og AWA Kenzo foregikk via en tolk fordi Herrigel ikke kunne japansk. Tolken valgte ifølge sitt eget vitnemål ofte å gjengi uforståelige utsagn av AWA på en tilsynelatende passende, men nokså sterk redigert måte. En sentral episode («skuddet i mørket») skjedde da tolken ikke var tilstede. Herrigels utførlige og meget spesifikke gjengivelse av AWAs forklaring ved denne anledningen er altså ikke basert på faktisk språklig kommunikasjon, ikke minst er det stikk i strid med det AWA Kenzo selv senere sa om saken.

Uforståelige utsagn var på den annen side en konsekvens av at AWA Kenzo på denne tiden ikke lenger representerte tradisjonell kyūjutsu og heller ikke HONDA Toshizanes moderne stilretning. Etter en dyp personlig krise var han gått over til en privat, religiøs interpretasjon. Tross skarp kritikk fra tradisjonelt innstillte kyūdōlærere hadde han grunnlagt sin egen organisasjon, Daishadōkyō (大射道教 «den store læren av skytingens vei»), for å fremme bueskyting som religion. For å markere forskjellen, valgte han da heller ikke de vanlige termene kyūjutsu eller kyūdō, men shadō, "skyte-vei". Denne nye esoteriske privatreligionen var hverken identisk med eller basert på zenbuddhismen, AWA har etter alt å bedømme aldri praktisert zen.

Herrigels "zenbueskyting" er altså en feilinterpretasjon av en særegen, ikke-tradisjonell forståelse av kyūdō. Som en arbeidshypotese kunne man gå ut fra at dette også er en vesentlig kilde til den generelle påstanden om at all kampkunst "egentlig" er dypt påvirket av zen. Den allminnelige ideen om at zenbuddhismen var «samuraienes religion» er i hvert fall historisk feilaktig, uansett hvor plausibelt dette kunne virke i etterkant. I den grad bushi i det hele tatt var tilhengere av buddhismen, valgte de som befolkningen ellers i mye større grad esoteriske sekter som Shingon-shū (真言宗) eller folkelige bevegelser som Jōdo Shin-shū (浄土真宗, «det rene landets sanne skole»). Denne legmannsbevegelse er fortsatt en av de (hvis ikke den) største buddhistiske retningene i dagens Japan.

På den annen side hadde buddhismen datidens mest fremskredne psykologiske teori og dannet ved siden av shintō, og neokonfucianisme en vesentlig del av det kulturelle bakteppet for all japansk stridskunst. Derfor finnes det i klassiske kyūjutsuskrifter faktisk beskrivelser av bueskytingens mentale aspekter som siterer vendinger fra mahayanabuddhistiske tekster: Motsetningen mellom "den drepende og den livgivende buen" (殺人弓と活人弓の事 satsujinkyū to katsujinkyū no koto) nevnes i Heki-ryū yumi mokuroku, og Hika (læredikt) omtaler opphøret av den reflekterende tenkningen i det øyeblikket skuddet løsnes (無念無想 munen musō). Ingenting tyder på at Herrigel var kjent med dette.

Det mentale (eller, hvis man vil: åndelige) aspektet i kyūdō, som er resultatet av mange års hengiven øvelse på høyt teknisk nivå, kalles tradisjonelt for 弓の心 yumi no kokoro, "buens hjerte/sinn". Ikke en gang fremskredne lærere snakker mye om dette, dels på grunn av dens private natur, men også fordi spekulasjon om erfaringer man selv ikke har gjort snarere er i veien for å gjøre fremskritt i øvelsen. Nettopp i denne vektleggingen av konkret, regelmessig og hengiven praksis uten pseudointellektuell tomprat og pretensiøs forfengelighet kan man gjerne se en parallel til en holdning som er typisk for zenbuddhismen, men også andere øvelsesveier.

Slike analyser har preget Herrigels resepsjon i det interesserte kyūdōmiljøet i lengre tid. For eksempel var dette ett av temaene på det 1. Internasjonale Kyudosymposion i Hamburg i 1994. En av deltagerne, Prof. YAMADA Shoji fra International Research Center for Japanese Studies i Kyōto, selv en kompetent kyūdōka, skrev senere en artikkel som ble utgitt i engelsk oversettelse i Japanese Journal of Religious Studies, Spring 2001, 28/1-2. Han presenterer diskusjonen med utførlig dokumentasjon. Teksten kan lastes ned under

http://nirc.nanzan-u.ac.jp/nfile/2726

Prof. Yamadas andre artikkel om temaet, オイゲン・ヘリゲルの生涯とナチス-神話としての弓と禅(2)-, 日本研究, 第24集, pp.201-226, 2002.2. (Eugen Herrigels liv og nazistene: Bue og Zen som myte 2, Nihon kenkyū 24, 2002) som også problematiserer forholdet mellom Herrigels sterke nazistiske overbevisning og hans syn på kyūdō og buddhisme er ikke oversatt. Herrigels tekster er dog kjente og omdiskuterte, i hvert fall i det tyske kyūdōmiljøet: Han støttet nazismen og krigen med utrykkelig referanse til buddhismen og budō så sent som i sommer 1944, da han oppfordret soldatene ved østfronten til å dø i samuraienes ånd.

Også den opprinnelige versionen av Herrigels tekst, presentert som foredrag i 1936 og publisert i et japanologisk tidskrift ("Die ritterliche Kunst des Bogenschießens" i Nippon. Zeitschrift für Japanologie. Band 2, Nr. 4, Oktober 1936), er preget av slike holdninger og eksplisitte ideologiske utsagn. Først den sterkt redigerte utgaven fra 1948 under tittelen "Zen in der Kunst des Bogenschießens" er av åpenbare årsaker rensket for nazistisk og krigsforherligende innhold til fordel for større vekt på esoteriske elementer.

Herrigels bok i sin kjente form må altså ikke bare leses som en kulturell misforståelse, men også som et bevisst iscenesatt skalkeskjul for hans nazistiske fortid. Det er ingen tilfeldighet at boken fikk gjennomslag i etterkrigstidens intellektuelle atmosfære, både i Tyskland og i form av tallrike oversettelser internasjonalt.

I mai 2009 publiserte Chicago University Press Prof. Yamadas bok Shots in the Dark: Japan, Zen, and the West i sin serie "Buddhism and modernity". Boken utdyper materialet fra de to artiklene, og belyser bakgrunnen for at Herrigels historieløse fremstilling kunne bli populær i etterkrigstidens Japan, av analoge årsaker som i Tyskland.

At kyūdō er "zenbueskyting" eller sågar identisk med zenbuddhisme kan altså ikke begrunnes med enkelte dokumenterbare berøringspunkter. Denne populære påstanden er i beste tilfelle en grov forenkling av en kompleks religions- og kulturhistorisk sammenheng. Dette betyr dog ikke at kyūdō i dag ikke kan forståes og utøves som en zeninspirert øvelse, siden så å si alt (inkludert å sitte stille, ta oppvasken eller rense doen) kan tjene som en slik øvelse. En tradisjonell oppfatning eller "bedre" kyūdō er dette dog ikke, og det spørs om ikke mer ydmyke, dagligdagse gjøremål som nettopp oppvask egner seg bedre for zenbuddhistisk øvelsespraksis.

Den som er konkret interessert i meditasjonsøvelse i zenbuddhismens tradisjon, kan for eksempel henvende seg til Rinzai Zen Senter Oslo, Norges Soto Zen Buddhist Orden i Kristiansand eller Zen Fredrikstad. En ikke japansk, men nært beslektet vietnamesisk zen-linje grunnlagt av Thich Nhat Hanh praktiseres flere steder i Norge av Dharmagruppa.